Si lite, så har du mindre å svare for

Før kunne jeg ikke forstå hvordan folk kunne ha en sånn tankegang, å leve etter ett sånt ordtak. Nå begynner jeg å forstå det mer og mer. jeg har ikke vært den jenta som har holdt kjeft om det har vært noe jeg har vært missfornøyd med, eller hatt sterke meninger om. jeg har kansje heller vært en av dem som har ropt høyest, og kansje vært mye tøffere enn det jeg har blitt nå. Jeg snakker ikke lenger så mye som jeg gjorde før, jeg er sikker på at jeg snakker like mye på en uke, som jeg kunne snakke på en dag før. Jeg sier ikke at jeg er blitt et svakt menneske, for det har jeg tvert imot blitt, jeg har om mulig bare blitt enda sterkere enn noen gang. Jeg er veldig bevist på å ta lærdom av mine erfaringer. Jeg har lært at det kansje ikke er det lureste å være den som snakker høyest, og skal man være en som gjør det, må man kjenne terrenget før man gjør det. Det er nok fordi jeg er flyttet, at jeg ikke sir så mye lenger. Jeg kjenner verken folk eller miljøet generelt godt nok til å gjøre det. Jeg vil nødig bli satt i en ukonfortabel situasjon, fordi jeg har uttalt meg om noe jeg kansje ikke burde ha uttalt meg om.
Men for meg er det veldig uvant og rart å være den som observerer mens andre snakker, og ikke være den som blir observert. Det finnes bestandig to sider av ett menneske, om ikke fler. Jeg er bare ikke helt kjent med denne siden av meg selv, men jeg begynner å forstå.
Nå er det natt, og nok tullprat fra meg.
Å bare sånn avsluttningsvis, så har jeg lest litt blogger i dag, og han som ligger på andre plass på mest leste blogger på blogg.no er Lars Tangen. Han er utrolig søt. Vanligvis når jeg ser sånne mennesker (Ja, nå drar jeg alle over en kam, og er fordomsfull) tenker jeg sånn "spar meg", og gidder ikke å se på dem mer. Men jeg blir bare sittende og smile når jeg ser videobloggene hans. Jeg blir sjarmert i senk! Han skuller jeg gjort mye for å møte.