I don't want no conversation

Imorgen tidlig inntar jeg eksamensmodus, til tross for at jeg overhode ikke er klar for det, ei heller har tid til det. Samtidig som jeg inntar eksamensmoduset mitt må jeg fokusere på konserten vi skal ha med koret, og de intense og langvarige øvingene vi har på mine eksamensforberedelsesdager. Jeg kommer opp i religion imorgen, ett fag jeg i hele år har vært distansert og fordypet i diverse spill på iPhonen min når vi har hatt undervisning. Det slår tilbake på meg nå, så absolutt. Min karma, og har bare meg selv og takke. Rett etter eksamen har jeg jobb, og jeg må tilbringe hele helgen min i Skarsvåg fordi jeg jobber dobbelt. Helt ok det, for all del, jeg trenger pengene. Neste uke må jeg belage meg på å bruke tiden min til jobb og flytting. Jeg kveles nesten av tanken på pakking av ting i esker og må vaske meg ut av enda en leilighet. Hver eneste høst og vår har jeg vært nødt til å gjøre det, og det ser ikke ut som at jeg kan stoppe å gjøre det med det første heller. Æsj æsj æsj. Heldigvis har jeg venner som har sakt seg villig til å hjelpe meg, jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart det uten dem. Gleder meg enda mer til foreldrene mine kommer hjem, så jeg slippet å ta ansvar for alt hele tiden.

Plis

........................................................................................................................................................
...........................................................................................................................................................
...........................................................................................................................................................
..........................................................................................................................................................

Teit

Nå sitter jeg på skolen, og begrepet "teit" ser ut til å dukke opp i flere sammenhenger nå til dags. Jeg og Marianne har stemplet enkelt mennesker som teite i det siste, men i dag var vi faktisk nødt til å fjerne det stemplet, og sette det på oss selv. Ikke fordi andre sier vi er teit selvfølgelig, men. Dere vet, det er ikke alltid like lett å oppføre seg eksemplarisk.
Ellers har vi religion, og vi har fått en oppgave jeg personlig synes er teit, men den må gjøres. Jeg er ikke særlig fan av å skrive oppgaver som omhandler verken religion eller filosofi. Jeg finner det mer interesangt å sitte å skrive blogg og kommentere teite ting på facebook. En annen ting som er teit er at de har begynt å selge alkoholfritt øl i kantina. Hva skal det være vitsen for liksom? Forstår de ikke at det bare er å narre levra vår?

Kjære Anna Anka

Hold kjeft

Bilder sier mer enn ord

Vi skal på hyttetur meg ho Ronja i bur

Nå driver jeg og pakker litt sånn diverse hytte og tur klær, fordi jeg skal på hyttetur imorgen. Jeg, Ronja, Kaja og Marianne skal ta turen på hytta til Kaja. På lørdagen har vi allerede planlagt skitur inkludert pølsegrilling, vi skal hente Marianne (om hun har blitt frisk), Ronja skal diske opp med treretters middag og vi skal ta badstu. Jeg gleder meg til å kose meg, uten å være iført såkaldte festklær.
Jeg har vært på besøk hos mitt uunværlige søskenbarn, Aina i kveld. Hun har lånt meg litt diverse turklær, som jeg i beste hensikt glemte igjen i Tromsø. Angrer litt på det nå i ettertid selvfølgelig.
Avsluttningsvis vil jeg bare fortelle dere hvor jeg skal gå på skole til høsten. Jeg skal gå på Elverum folkehøyskole. Jeg skal gå Afrika bistand/kultur, denne linja inneholder blandt annet to Afrikaturer i løpet av skoleåret, og vi skal blandt annet reise til Robben Island, der Nelson Mandela var fanget og vi skal jobbe i barnegahager der nede. Jeg gleder meg veldig. Samtidig som jeg merker at det bare er kort tid igjen til skoleåret er slutt, og jeg vil bli sittende igjen å føle meg ganske tom, etter at vidregående er slutt. En viktig del av livet mitt er på vei å bli over, det skremmer meg litt, samtidig som jeg gleder meg. Det blir starten på en ny tid, med nytt innhold. Dette er så spennende at det kribler i magen min.

Newsflash

Natten er over, og morgenkvisten har sånn smått begynt å melde sin annkomst. Her ligger jeg, uten å ha smakt søvn siden i går natt. Jeg er så lei av det her, at jeg nesten aldri får sove før jeg skal på skolen, det er utrolig slitsomt, og irriterende. Jeg tror min biologiske klokke ikke er i samsvar med den virkelige klokken, desverre. Jeg får sette på kaffen, og gjøre meg klar til en ny dag, med skole og kor. Jeg skal bare ligge her å vri meg i ergelse litt til.
Helgen har gått fort, og jeg har vært ganske sliten i dag. Vi var ute både fredag og lørdag. Det er en prosedyre jeg ikke er så veldig kjent med, og per nå har jeg konkludert med at det ikke er en prosedyre jeg akter og gjennomføre hver helg, for å sirr'e sånn. Det er så mye å fordøye, og denne helga har vært ekstrem i forhold til andre helger. Det har skjedd så mye, og så utrolig mye som har blitt sakt som jeg helst skulle sett at ikke hadde blitt sakt.
I slutten av denne måneden skal vi reise til Tromsø på studietur med klassen. Jeg ser fram til det, faktisk så er det ganske lenge siden jeg har vært i Tromsø nå. Dessuten kjenner jeg at jeg savner familyen min litt. I mars skal jeg til Bodø på Kent-konsert, og jeg har kommet inn på skole, og jeg har takket ja. Det skal skje endringer, og jeg liker det. Jeg kjenner at jeg er smålig rastløs allerede.

Slenger med litt nachbilder, hurra

I dag har jeg dokumentert en skoledag

Ronja har fancy kamera, som jeg har fått bruke i dag. Derfor har jeg tatt bilder av mine fine klassekamerater. Det er mandag, første skoledag i etterkant av helga. Alle har akkurat hatt første helg etter juleferien, og de fleste av oss har brukt den på å slappe av etter en hard jul. Sett bortifra Kaja da, selvfølgelig, som er stamkunde på Nøden i helgene.

Jens Petter koser seg med å finne problemstillinger i Historien

Jens Petter og Kaja morer seg med litt integrasjon i friminuttet.

Jeg føller med Sindre som gamer CS.

Ett lite besøk hos Naturbruk klassen. Jeg fikk ikke så mye oppmerskomhet, da CS'en så ut til å stjele den.

Kaja er ikke si intrisert i å bli tatt bilde av, da hun er fyllesjuk. Mads poserer velvillig, helt diskrè selvfølgelig.

Chill i gangen.

Jonnyb0y er syk, og vi har fått arbeidsoppgaver vi skal løse på egenhånd.

Vi ser jo hvem som fikk gjort dem og ikke.....Ekstra fornøyd når vi har løst alle oppgavene om teorier rundt selvmord.

Jens Petter: "Kan du ikke ta ett bilde av mæ no, æ har vært å ordna mæ på håret no så"

Ingrid og Ronja går en luftetur i gangen på skolen, mest for å spionere.

Så møtte vi Andreas i kantina, alltid ett koselig gjensyn.

Ronja nyter ett lakse-smørbrød.

Matfri.

Alltid like søte Julie.

Livet er ingenting uten bilder av meg.. HEH

Jeg skremte Mads imårrest, da han satt alene og spiste frokost i kantina, mens vi andre hadde norsk.

Den late delen av klassen, som venter på heisen

Og de som går. (Meg, Ronja og Trygg)

Vi har historie og vi har fått besøk av påbygningsklassen. Her sitter Martin og får hjelp av Tjoli med å finne en problemstilling.

KENT

Jeg har bestilt konsertbilletter til Kent-konsert i Bodø 27 Mars. Jeg gleder meg sånn! Jeg skal dra sammen med søskenbarnet mitt, Hege. Jeg har ikke hatt så god kontakt med henne igjennom årene, ganske enkelt fordi hun er en hel del år eldre enn meg, men takk gud for Facebook!
Jeg gleder meg sånn til konserten, GUD alså!

O'jul med din glede liksom

Hei, god jul og om noen timer kan jeg ønske deg godt nyttår også. Det har vært ett år hvor det har skjedd litt av hvert i mitt liv. Det har vært opp og nedturer, slik det pleier og være for de fleste. I år har jeg ikke så mange planer, og jeg lever faktisk litt i uvisshet for hva dette året kommer til å bringe. Du vet, ting blir sjeldent som man ser for seg at de skal bli. Ting har en tendens til å bli slik du minst aner at de kommer til å bli. En ting er alikavell sikkert, 2010 er ett år hvor ting kommer til å forandre seg, helt klart. Jeg ser fram til litt forandringer.

Nå sitter jeg i stua hos Sigrid alene, det er mørkt her fordi jeg ikke gidder å skru på lys. Sigrid ligger på rommet og sover, slik som alle andre normale mennesker burde gjøre når klokken er halv 6 på morgenen. Vi har vært på musikkshow i dag, og det var ekstremt morsomt, mye bedre enn turn-revyen. Vi dro rett hjem etter showet, og spiste kveldsmat som Kristina hadde tilberedt til oss. Det var så godt at jeg ynket meg forferdelig i etterkant av måltidet, jeg var så mett. Da vi skulle kjøre Kari hjem ble vi stoppet av Andreas Falch som hadde vært på fest, han var så sulten at vi måtte kjøre han hjem så han fikk spise.

Imorgen skal jeg til Skarsvåg og gå inn i det nye året der. Jeg skal ikke dra over fjellet på natta, slik jeg har gjort de to siste årene, det fører sjeldent til noe godt uansett.

Kos dere i morgen, og få med deg rakettene!

Meg og Sandra, som jeg så inderlig skulle ønske var her sammen med meg i jula <3

Jeg løy

Jeg vil ikke lenger være en blogger for blogg.no, det er denne bloggen jeg liker best. På denne bloggen er det ingenting tull, ei heller det evige maset om leser-statistikk. Her kan jeg blogge fritt for meg selv.
Jeg bor i Honningsvåg igjen, for andre gang i mitt liv. Det ble sånn etter ett helt år hvor jeg hadde en daglig kamp med meg selv for å prøve og passe inn både som innbygger i Tromsø og elev ved Kongsbakken skole. Det funka ikke for meg, så nå er jeg her med gamle venner. Det er ikke bare mine gamle venner som per dags dato står ved min side, jeg har også klart og skaffe meg nye nære venner. Det er jeg svært glad for, men jeg føler enda at det er noe som mangler. Det er akkurat som at jeg ikke føler at ting strekker til på grunn av dette tomrommet. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men jeg liker det ikke. Nå driver jeg bare å klekke ut en ny plan, som skal bli mitt neste drastiske tiltak i livet mitt. Jeg har store problemer med å bestemme meg for hva mitt neste eventyr skal gå ut på, da jeg føler at ingenting er drastisk nok. Helst vil jeg reise verden rundt og hyle av glede, men desverre tror jeg det blir litt vanskelig da jeg finner det svært sjeldent at jeg hyler av glede.

Vi fikk juleferie i går, og familien min kommer hjem imorgen formidag. Vi skal til Skarsvåg for å feire jul, i år som i fjord. Det blir fint å tilbringe litt tid med familien min. Det har jeg ikke gjort siden jeg var og besøkte dem i høstferien. Jula får meg til å bli så døgnvill som ingen andre kan bli. Jeg kan være våken i ett helt døgn, for så å sove bort det neste, derfor passer det meg utmerket at vi har fått juleferie nå. I julen skal jeg også på diverse revyer, da jeg endelig har blitt gammel nok til det. Dessuten har mange av mine fraflyttede venner kommet hjem, og det er med stor glede jeg møter dem igjen. Klokken er halv 8 om morgenen, og jeg har enda ikke sovna. Det er bare 5 timer til jeg må vurdere og stå opp, fordi jeg må rekke ett par butikker før de stenger. Jeg burde legge meg, og jeg kan bare si med en gang at det blir en stund til jeg skriver noe her igjen, da jeg snart drar over fjellet til Skarsvåg, hvor vi ikke har internett. Jeg liker at jeg blogger igjen. Ihvertfall når jeg kan blogge her, her hvor bloggkarrieren min startet. Her hvor jeg har skrevet det jeg er mest stolt av.

Changes, we don't like them, we fear them

Skikkelig dyp overskrift her fra mitt hold. Dette blir mitt 160'ende innlegg på denne bloggen, og det blir mitt siste...

Jeg har byttet blogg adresse til blogg.no. du finner meg på http://www.ingridthom.blogg.no/, dette av forskjellige grunner. Ikke ett stygt ord om blogspot, det er veldig mye lettere enn blogg.no. Etter en lang vurdering ble det sånn, uansett! Fortsett å følge mitt herlige liv her.

Tett før jeg går inn i døden

Vi har tysk, men Marlen er ikke her, og jeg vil ikke jobbe alene med gruppearbeidet vårt. Det er faktisk hun som har oversettelses programmet på sin maskin.

Jeg sitter her med volsomme nerver for å gå hjem. Ikke fordi jeg er redd for å bli overfallt eller andre dramatiske ting man leser om i hjemmet, men fordi jeg er redd for å slå meg hinsides ihjel. Om dere husker det, så la jeg stolt ut ett bilde av noen nyanskaffede støveletter. De er veldig fine og jeg er meget fornøyd med dem, men på grunn av glatt vintervær, har jeg ikke fått brukt dem så mye som jeg har ønsket. Idag trosset jeg min vegring for å bruke dem, noe jeg nå angrer på. Problemet er at det det aldri slutter å snø her i ishavsbyen. Det regner og snør om hverandre, hvilket ressulterer i is og slush tendenser. Og med en bag hengene så langt ned, at de slår meg i bakbeina sånn at de ofte svikter er det ikke ideelt for meg å gå ned den bratte bakken. Min mangel på balanse hjelper heller ikke på, og jeg vet hvilke konsekvenser som kommer til å innfalle når jeg fortvilt skal prøve å komme meg ned til bussen. Problemet får magen min til å knyte seg og jeg ser for meg de værste scenariene om at jeg faller bakover og knekker halebeinet og det som værre er. Det er heller ikke en bakke som ligger avsides, og ett fåtall bruker, det er en bakke som nermest samtlige elever på kongsbakken må benytte seg av. Ikke nok med at det kommer til å påføre meg intense smerter, jeg blir å skjemme meg voldsomt ut. Jeg vurderer faktisk å traske opp til det andre busstoppet hvor jeg må krangle meg opp en bakke istedenfor. Da har jeg kansje mer kontroll enn hva jeg vil ha, om jeg velger å gå en nedoverbakke. Jeg har ett lite håp om at værgudene kan se disse innleggene mine, så de vennligst kan slippe ned ett hav med vann, sånn at alt snøen smelter. Jeg er så lei av vinterskoene mine, at jeg rett og slett nekter å bruke dem mere, jeg har mest lyst til å brenne dem, men akkurat der tar fornuften overhånd.

Her har dere selve drapsmaskinen

Dessuten har det gått så langt, at jeg nermest etterlyser kommentarer. Jeg synes selv jeg er kjempeflink å kommentere, men føler ikke at jeg får så mange selv. Det er litt kjedelig, men jeg må vel kansje legge to og to sammen, og forstå at jeg kansje ikke engasjerer så mange med bloggingen min. Uansett så liker jeg å blogge, jeg synes det er kjempegøy!

Et stk. nattdyr

Jeg har den værste døgnrytmen du kan tenke deg. Når jeg er ferdig å spise middag er jeg bestandi så grønnjævlig trøtt, at jeg sovner av. Da andre legger seg middagshvil, legger jeg meg ned for å få nattesøvnen min. Så vokner jeg etter 4 timers søvn, og natta er dermed ødelakt. Det nytter ikke å la vær å sove på dagen heller, fordi jeg klarer aldri å legge meg tidlig. Da blir det rett og slett for lite søvn på meg. Jeg tror jeg av natur er en nattugle, hvilket jeg finner ganske kjedelig, siden det er ett fåtall andre mennesker som også er våken samtidig som meg. Jeg sover med andre ord ikke så mye før jeg går på skolen, nermere 3 timer vil jeg anta. Derfor er helt helt skutt når jeg kommer hjem tidligst halv 5 på ettermidagen. Gud forbanne alle de fritimene jeg har midt på dagen, som ikke er godt for noe. Jeg hadde heller foretrukket å være ferdig tidligere, enn å sitte å drive dank i halvlanden time på skolen.

En bussjåfør, der er en mann med godt humør

Konseptet buss og kollektiv transport, er i og for seg et meget bra konsept, og et godt alternativ for folk som ikke kan kjøre selv. Dessuten er det jo et kjent fenomen at kollektiv transport er miljøvennlig. Det som skjer langs bussreisa er derimot ikke så positivt, ihvertfall ikke for mitt vedkommende. Jeg begynner fra starten; ventinga. Bussen er meget sjeldent presis, og det resulterer i venting som kan sammenlignes med ett ondt år, pluss ufattelig dårlig frisyre grunnet den evige snøen som laver ned til enhver tid. Dessuten er jeg kald resten av dagen, igrunn ganske merkelig at jeg ikke har fått frostskader enda. Om dere sitter der og tenker jamen kjære deg, du kan jo bare ta bena fatt. Det kan jeg bare fortelle dere med en gang, det kan jeg ikke. Det er ikke engang ett alternativ, fordi det er en times gange fra meg til skolen.

Når bussen endelig finner det for godt, kommer den humpende langs vegen, og stopper og tar meg på, og jeg kommer inn i bussen. Som kjent er bussen utstyrt med seter som står to og to i lag. Det sitter noen på alle par setene, men alle sammen alene. Trodde de da de satt seg inn i bussen, at de kom til å få sitte i fred hele bussturen liksom? Det blir ihvertfall ett salig problem for meg og bestemme meg hvem jeg skal sette meg sammen med, for alternativet om å stå i bussen, etter alt ventingen er utelukket. Så da blir det en lynrask vurdering om jeg skal sette meg sammen med en gammel dame, som muligens lukter deretter, om jeg ska sette meg med en såkaldt emo, med ett par dundrende høretelefoner, eller om jeg skal sette meg med en eller annen middelaldrende middelklasse mann. Valget mitt faller som regel på den gamle damen. Jeg prøver fortvilt å plassere meg så diskret som mulig, men det funker ikke bestandi, fordi jeg har en veske som ligner mer på en bag, fordi den skal romme en skole-pc på størrelse med en mikrobølgeovn. Endelig sitter man fint plassert på bussen, og reisen kan begynne. Bak meg sitter det mest sansynlig ett par utlenninger som tilsynelatende har en entusiastisk diskusjon på negrisk. Bussen driver og humper og bremser om en annen helt til jeg endelig kan trykke på stopp knappen. Da må jeg begynne å dra med meg den tunge baggen, og jeg er sikker på at jeg dulter bort i samtlige jeg passerer, mens jeg lager ulyder som uttrykker at jeg er lettere irritert. Jeg kan stige av bussen, ti minutter senere enn antatt. Tydeligvis mange av bussjåførene som spiser pølser, Nadja.

Sånn random

Alina har laget enda en ny header til meg, fin ja? Bra at det kommer til min fordel at hun har en forkjærlighet for redigeringsprogrammer og sånn. Jeg syns kansje at det bildet er litt oppbrukt, men jeg synes det er fint. Det er det foresten jeg som har redigert. Ja, jeg redigerer bilder. Som de aller fleste (vil jeg anta), finner man bestandi noe å klage på når man ser ett bilde av seg selv. Når man kan fjærne det for å gjøre seg selv fornøyd, ser jeg ingenting galt i det alså. Det er fordi jeg hadde en ufattelig dårlig hårdag da dette bildet ble tatt, at jeg har klippet litt på det, og endra litt farge for å få det til å se litt freshere ut og så fjerna jeg litt spotter i ansiktet og litt sånn.
Jeg stakk fra skolefårestillinga i dag, fordi den var så ufattelig dårlig. Skuespillertalentene kom med andre ord ikke som perler på en snor, heller tvert om. Dessuten måtte Marlen på jobb, og jeg hadde ingen interesse av å bli sittende med ett tomt sete ved min side heller. Det endte med at vi dro til byen i steden, hvor jeg tilfeldigvis møtte Martin. Han ble med meg på en butikk, og sa jeg måtte kjøpe en slitt bukse, som jeg faktisk allerede hadde prøvd og var ganske fornøyd med selv. Da var det ikke tvil i min sjel, så jeg invisterte. Jeg har en forkjærlighet for slitte jeans, i likhet med at Alina har en forkjærlighet for avanserte dataprogram. Jeg måtte foresten invistere i en ny lipsyl, fordi min andre var tom, grunnen til at jeg forteller dette, er fordi jeg aldri har klart å bruke opp en hel lipsyl før. De har en tendens til å forsvinne i løse luften før jeg når å gjøre dem tom. Det mest sensasjonelle med saken, er at jeg har hatt denne lipsylen siden begynnelsen av skoleåret. Fint jeg klarer å ta vare på noen av mine eiendeler i hverdagen.
Egentlig skulle jeg ha skrevet en oppgave om plakatbruk i mellomkrigstiden, men med mindre ingen har noe informasjon til meg anngående saken, så forblir den oppgaven rimelig ugjort. Google har dårlig med innformasjon å dele med meg. Derffor sitter jeg heller her og drikker litt te i ensomhet. Blir ikke så ensomt når jeg har msn, selvfølgelig! Appropo te, her om dagen satt jeg i mediateket, i ensomhet selvfølgelig. Ihvertfall, plutselig kom Jan-Tore gående fra intet, hvilket han bestandi gjør. Han kom med en lapp over forskjellige te sorter jeg måtte kjøpe. Tror det er det søteste og mest omteksomme jeg har opplevd på lang tid. riktignok har jeg ikke vært vært å invistert på taras enda, men jeg har lappen liggende i penboka. Der blir den til jeg har invistert.
Skikkelig intresangt innlegg fra meg her ja. Føler det ble umåtelig banebrytende og betydningsfullt. Ja, dere vet nå meg, kan ikke for det.